Det burde ikke ha kommet som julekvelden på kjærringa, men det gjorde det lell. I løpet av månedene som har gått har minner og bevisstgjøring ført til at jeg blir sittende att med tanker som «hvorfor tok det så lang tid?» og «jeg er jo supertreg i oppfattelsen». Men når alt kommer til alt trur jeg dette handler behovet for å passe inn, ønsket om å være som de andre, og senere i voksen alder, er behov for å gjøre det som forventes ut fra situasjonene
I dag står jeg igjen med en blandet følelse av frustrasjon for å ikke ha levd livet som den jeg faktisk er og glede for at jeg har fått barna mine som et resultat av det livet jeg har levd.
